29. august – 31. desember 2026
Lillebet Foss-museet (LFM) er et kunstnerdrevet enkeltkunstnermuseum som holder til i Blaker meieri. Kuratorer for åpningsutstillingen Bitt bak øret er museumsdirektør Tiril Haug Johne og Ellef Prestsæter.
Museets åpningstider (nye datoer annonseres løpende)
29.–30. august, kl. 12–16
5.–6. september, kl. 12–16
10. september, kl. 16.30–19
17.–18. oktober, kl. 12–16
Arrangementer
29. august: museumsåpning. Med hesten Daltron og saksofonist Rolf-Erik Nystrøm
29. august: åpning av Wenkai Xus Hestens år 马年
5. september, kl. 13: omvisning i Bitt bak øret og Hestens år 马年 med Wenkai Xu og Tiril Haug Johne
6. september, kl. 13: omvisning i Bitt bak øret med Tiril Haug Johne og Ellef Prestsæter
6. september, kl. 14:30: Håndteringsøkt med dyrestudier av Lillebet Foss
[English text below]
___
LILLEBETIANA
I anledning åpningen av LFM, lanseres fire numre av museets egen publikasjonsserie:
1. Lasse Foss: Tale ved Lillebets båre (2017)
2. Lillebet Foss: Indian Summer
3. Marit Werenskiold: Lillebet Foss – en presentasjon (1983)
4. Ellef Prestsæter: Den lykkelige øya (2026)
___
Lillebet Foss: Bitt bak øret
Alle kjenner Lillebet Foss (1930–2017), dyrenes kunstner framfor noen. Det sies at hun var på fornavn med alle dyrene i Europas zoologiske hager. Akkurat som den årvåkne sjakalen var hun nemlig en kulturspion, med et nennsomt oppbygd nettverk av informanter. Og som i alle gode spionfortellinger, er det uvisst hvem hun egentlig jobbet for.
Lillebet Foss kunne observeres gatelangs i Kairo og Bagdad med tegnesakene sine, i Sri Lanka og Bulgaria, i et gartneri på Økern og ved de fleste av Anatolias mange provinsmuseer. Selv etter at hun ble dement og helt hadde glemt hvordan det var å være kunstner, fortsatte hun å tegne. Nesten utelukkende hester, viste det seg. Kanskje var det hester fra barndommens somre ved Odals Værk eller fra grottene i Lascaux, kanskje var den utdødde Lofothesten med i flokken. Helt sikkert var det hester verden aldri før hadde sett maken til som kom til syne etter årtusenskiftet, på sykehjemmet i Silurveien i Oslo.
Lillebet Foss nektet å tilpasse seg forventningene fra kunstverdenen og det norske samfunnet. Vaskebjørnen var hennes totemdyr. Så klart hun ble bitt bak øret.
Hun etterlot seg et livsverk som savner sidestykke noe sted, en ark vi bare så vidt har begynt å fatte rekkevidden til. Tusen på tusen av studier, skulpturer, notater og grafiske blad, utført med vidd, virtuositet og en eksepsjonell følsomhet for det som lever. Den som får gleden av å se de sovende jervungene hun debuterte med på Høstutstillingen i 1963, eller de mange portrettene fra 80-tallet av kjæresten Dhiaa Abbas Aboud, vil umiddelbart la seg overbevise om hennes kunstneriske storhet. Hvorfor har hun ikke for lengst fått sitt eget museum?
Vokt Dem for Lillebet Foss. Også du kommer til å bli bitt.
Lillebet Foss-museet (LFM) er et kunstnerdrevet enkeltkunstnermuseum som holder til i Blaker meieri. Foruten verk som tilhørte hennes venn Guttorm Guttormsgaard, består samlingen til LFM av et tilhengerlass fra kunstnerens dødsbo og en stor mengde arbeider og dokumenter donert av arvingene til henne bror, Lasse Foss. Kuratorer for åpningsutstillingen Bitt bak øret er museumsdirektør Tiril Haug Johne og Ellef Prestsæter. En spesiell takk til Harald Bjørnson Jacobsen, Knut Arne Brembo og Mabel & Peder Chr. Kjerschow. Arbeidet med arkivet til LFM gjøres med tilskudd fra NBK. Bitt bak øret er laget med støtte fra Norsk kulturråd, Akershus fylkeskommune og Grafill.
___
Lillebet Foss: Bitten Behind the Ear
Everyone knows Lillebet Foss (1930–2017). People say she was on first-name terms with every animal in the zoos of Europe. Just like the vigilant jackal, she was a cultural spy, with a carefully cultivated network of informants. And, as in all good spy stories, it remains unclear who she was actually working for.
Lillebet Foss could be spotted drawing in the streets of Cairo and Baghdad, in Sri Lanka and Bulgaria, at a nursery in Økern, and at most of Anatolia’s many provincial museums. Even after she developed dementia and had completely forgotten what it meant to be an artist, she continued to draw. Almost exclusively horses, as it turned out. Perhaps they were horses from the summers of her childhood at Odals Værk, or from the caves of Lascaux; perhaps the extinct Lofoten horse was part of the herd. What is certain is that, after the turn of the millennium, horses unlike anything the world had ever seen before began to emerge in the nursing home on Silurveien in Oslo.
Lillebet Foss refused to conform to the expectations of the art world or Norwegian society. The raccoon was her totem animal. Of course she was bitten behind the ear.
She left behind a body of work without parallel anywhere, an ark whose full scope we have only just begun to grasp. Thousands of studies, sculptures, notes, and graphic works, executed with wit, virtuosity, and an exceptional sensitivity to all that lives. Anyone fortunate enough to see the sleeping wolverine cubs with which she made her debut at the National Autumn Exhibition in 1963, or the many portraits of her lover Dhiaa Abbas Aboud from the 1980s, will be immediately convinced of her artistic greatness. Why has she not had a museum of her own long ago?
Beware of Lillebet Foss. You, too, are going to be bitten.
___
The Lillebet Foss Museum (LFM) is an artist-run museum. In addition to works that belonged to her friend Guttorm Guttormsgaard, the LFM collection consists of a trailer-load of works from the artist’s estate, along with a large quantity of works and documents donated by the heirs of her brother, Lasse Foss. The curators of the inaugural exhibition, Bitten Behind the Ear, are museum director Tiril Haug Johne and Ellef Prestsæter. Special thanks to Harald Bjørnson Jacobsen, Knut Arne Brembo, and Mabel & Peder Chr. Kjerschow. Work on the LFM archive is supported by a grant from NBK. Bitten Behind the Ear was produced with support from the Norwegian Arts Council, Akershus County Municipality, and Grafill.
