Det Nasjonalgalleriet ikke skjønner

11. oktober 2022

I anledning dagens debatt på Nasjonalgalleriet om Nasjonalgalleriets fremtid, bringer vi et intervju med Guttorm Guttormsgaard fra Osloavisen 23. juni 1988.

—Den kulturhistorien jeg lente meg til, er løgnaktig. Ikke for det den skriver, men for alt den utelater. Se på den rekken der, sier Guttorm Guttormsgaard og peker opp over bokskapet med fire glassdører på rad og i retning av en tung bokrekke på toppen. Der under ateliertaket har han plassert staselig innbundne årganger av norsk kulturelites to flaggskip — tidsskriftene “Kunst og kultur” fra opprettelsen i 1910 og frem til i dag, og “Kunst i dag” fra 1946 og til det gikk inn 1973.

Men det er en uanselig sort bok Guttormsgaard peker på. Den lager forstyrrelse i rekken av høye bokrygger i skinn og lin. Guttormsgaard har puttet Albert Jærns lille samling trykk og tekster fra krigsårene, utgitt 17. mai 1945. Den skildrer et land i krig. Det gjør ikke rekken av de anerkjente kulturtidsskriftene, ikke engang det røde bindet med 1940-årgangen. Tidsskriftene tar mål av seg til å speile kunsten i samtiden, men nevner ikke krigen med ett ord. For første gang er Norge okkupert av en fiendtlig makt, og det etablerte kulturlivet i landet synes uberørt.

Guttorm Guttormsgaard, tidligere professor i grafikk og rektor ved Statens kunstakademi, ser ikke på Jærn som noen Francisco Goya. Grafikeren og tegneren Albert Jærn hadde en enkel, primitiv innstilling til sitt arbeid. Men hans kunst forholdt seg til folks liv. Og i ulovlige hefter og løpesedler betydden den noe for nordmenn i det okkuperte Norge.

—Men Nasjonalgalleriet finner naturligvis ikke Jærn verdig til innkjøp, sier Guttormsgaard.